Hej. Her er noe av det vi har gjort siden sist:

Vi møtte en mann som kjente en mann som hadde en venn som eide en båt, han tok oss med til en øde øy. Der bestemte hodet til Liva seg for å ta seg et bad. 

Vi har vært på brytekamp. Yey

Dette er en rosa sjø. Helt sant! Linda er ikke gravid, det bare blåste litt. Helt sant! 

Vi har vært på enda en kameltur. Denne gangen løp kamelene fort. Liva: hva heter det kamelene gjorde? Linda: dei galopperte. Det kan hende nokon ekspertar ville kalt det traving eller noko sånn, men vi seier at dei galopperte.

Siste koselige kveld med storebror/støttekontakt/venn Max. Han er nå i Brasil for å studere. 

Blubb

Landsbytur med en vi kjenner, men ikke er venn med på Facebook.

Tur til en annen landsby sammen med en brasiliansk misjonær og hennes venner. 

Ja, vi sitter under et tre. 

Esel

Mat

Flyet til Norge går om under en uke, men vi vet ikke om vi gidder å stikke fra han her og alle de andre fantastiske menneskene her. 

Linda har tatt på seg forkle igjen, for i dag er det fastelavn!!

Og siden det er fastelavn må vi jo faste. Så derfor skal vi nettopp det. Men naturligvis ikke fra mat, fordi da dør Jeanett. Derfor skal vi heller faste fra internett fordi da slipper vi å blogge. Neida. Men faste, det skal vi. 

Siden vi bor i Afrika og folk svært skjeldent (aldri) kommer presist til jobb og andre avtaler har vi mye tid til å :

1. Løfte på hverandre

2. Stå på hodet

3. Snakke tegnespråk med vannflaske på hodet

Men når vi har løftet en del på hverandre, stått litt på hodet og øvd nok tegnespråk dukker de som oftest opp. Og da er de så gode og fine at vi glemmer at vi måtte vente. 

Bilde er fra det ene talibe-senteret. 

Her er vi ute og leker med ungene fra døveskoleinternatet. De kunne faktisk ikke huske!! Men som dere ser, nå kan de det!

og her spiller vi fotball med guttene på ett av de andre senterne vi jobber på.

Denne historien er oppdiktet, men kunne liksågodt vært sann.

Mamadou ble født i en landsby et sted i Senegal. Han var sønn av sin fars andre kone og barn nummer sju i flokken av halvsøsken og helsøsken. Faren hans tjente akkurat nok penger til at Mamadous to eldre brødre fikk gå på skole, mens Mamadou og søstrene hans var hjemme.

Da Mamadou var 4 år kom en mararbout (muslimsk leder) fra hovedstaden Dakar til landsbyen hans. Han ville ta med seg noen gutter fra landsbyen, slik at de kunne begynne på en daara (en Koran-skole) for å lære seg Koranen utenat. "Gutten skal få husly mot at han jobber litt for meg", sier marabouten til foreldrene. Mamadous foreldre har ikke råd til å sende han på vanlig skole, så de sender han til daaraen for at han skal få seg en muslimsk utdannelse og kanskje en dag også bli en marabout. Foreldrene til Mamadou tror også at Allah vil velsigne dem for å gi bort en av sine sønner til marabouten. Ofte vet foreldrene lite om hva barnet har i vente.

Mamadou får med seg en liten veske med noen eiendeler og reiser fra foreldre, søsken, tanter, onkler og søskenbarn i den trygge landsbyen og drar til den ukjente hovedstaden for å bli en av maraboutens mange talibéer (disippel). Stedet han bor er en halvferdig bygning uten dører og vinduer der Mamadou sover på gulvet sammen med de mange andre guttene på daaraen. Om nettene er det kaldt og trangt, og det blir ikke mye søvn på det harde betonggulvet. Guttene får minimalt med mat og koranundervisningen de er blitt lovt er bare omtrent en time daglig. Arbeidet de skal gjøre for marabouten er å gå ut på gata for å tigge. Hver dag blir de sendt ut med de røde hermetikkboksene og må i løpet av dagen samle inn et visst beløp å gi til marabouten. Dersom de ikke får inn nok penger blir de trolig straffet av marabouten. Da Mamadou er en av daaraens yngste gutter blir han også herset med av de eldre guttene. Vil de ha en andel av de pengene han har samlet inn i dag, må han gi dem det. Vil de at han skal gå å kjøpe røyk til de, må han det. De eldre guttene samler sjelden inn like mye som de yngre, da folk får mer medlidenhet med de som er små og søte og heller gir penger til de. Mamadou har bare de klærne han står og går i, og er han så heldig at noen gir ham en varm genser, blir den mest sannsynlig tatt fra han av eldre guttene, eller han blir tvunget til å selge den for å få inn penger til marabouten.

Mamadou har ikke tilgang på vann og får aldri dusjet eller vasket seg. Hver dag går han barbeint ute i de farlige gatene og tigger gjennom bilvinduer og utenfor butikker. Mange gir ham penger, men å få inn nok er vanskelig hver dag. Noen ganger får han også en brødbit, litt kjeks eller en pose vann, dette gleder Mamadou stort da det ofte er den eneste maten han får i løpet av dagen. 

Da Mamadou har vært på daaraen i 5 år holder han ikke ut lenger og klarer å rømme fra Koran-skolen. Han kommer i kontakt med et senter som ønsker å vise omsorg for Senegals gategutter. Der får han komme hver dag for å leke, vaske klærne sine, dusje og han får to daglige måltid. De som driver senteret ønsker også å gi Mamadou et trygt sted å sove om natten, slik at han slipper å sove på gaten. Men det er ikke så lett; for å kunne gi gutten husly må senteret ha tillatelse fra Mamadous foreldre. Det er lettere sagt enn gjort; Mamadou husker ingenting fra før han ble sendt til Dakar og har forlengst glemt foreldrenes navn og hvilken landsby han kommer fra. Hvis han mot all formodning husker dette, er sjansen stor for at han ikke får tillatelsen han ønsker. Det er en stor skam for foreldrene til gutten og de reagerer trolig med å sende han tilbake til marabouten med beskjed om at han fritt kan straffe Mamadou. Dette betyr at den lille gutten må sove ute på gaten, dette er både kaldt og farlig og nettene kan være både voldelige og søvnløse.

Dette er dessverre hverdagen for flere titalls tusen gutter i Senegal. Det er kanskje så mange som 100 000 barnetiggere i Senegal (1% av landets befolkning!), de aller fleste av dem er talibébarn. 80% av talibégutter har opplevd å bli seksuellt mishandlet. Barn som sover på gaten er nødt til å gjemme seg; finner politiet dem kan de risikere å havne i fengsel. 
Informasjon hentet fra http://www.worldvision.ca/ContentArchives/content-stories/Pages/questions-and-answers-talibes-of-senegal.aspx. Ønsker du å lese mer om talibéguttene, besøk gjerne denne siden. 

Vi har for tida litt av kvart å bedrive dagane med. Vi har fire ulike arbeidsplassar, franskkurs som drar seg mot eksamen (nei, vi tullar ikkje, vi skal ha eksamen) og ellers andre kjekke ting. Først litt om jobben. Det har vore litt fram og tilbake med tanke på kvar vi skal jobbe, og har derfor endt opp med ikkje mindre enn fire arbeidsplassar (fordi alle sjølvsagt vil ha ein del av oss fire). Vi likar det! Tre dagar i veka er vi på sentera for gatebarna, der vi jobba før. Her går det mykje i leik, fotballspeling, dansing, spel og henging. To av vekedagane er Linda assistent i ein av klassane på ein skule for døve barn. Liva er med i ein av førskuleklassane ein dag i veka. Mens L og L er på døveskulen, er Cecilie og Jeanett (og litt Liva) på eit anna senter for gatebarn. Den fjerde og siste arbeidsplassen vår er ein leilighet der nokre av dei døve ungane som går på skulen bur. Dette er ungar som kjem frå landsbyane sine, og treng ein plass å bu i Dakar, fordi det er for langt å reise fram og tilbake til skulen kvar dag. To ettermiddagar i veka har vi opplegg med desse barna, der vi tar dei med på tur i parken, spelar fotball, leikar leikar, spelar spel og liknande.

Utanom jobb er det òg mykje som skjer. Kvardagane går fort vekk til franskkurs, strandliv, teiknespråkkurs, ungdomsgruppe i kyrkja, surfing, dyrepark, teamsamlingar,  livsnyting og ellers det livet har å by på. Kor heldig er ikkje vi som har alt dette i byen vi bur i? Som Cecilie sa i søvne, «mulighetene er mange». Livet er absolutt herleg, og ofte blir vi sitjande å snakke om kjekke, meiningsfylte og spenstige ting vi har gjort og kor takknemlege vi er for at vi har fått moglegheita til å oppleve alt dette. Og så er vi så takknemleg for at vi har kvarandre. Vi vart alle svært triste då det for nokre dagar gjekk opp for oss at vi ikkje skal vere i Senegal for alltid, og at vi ikkje skal vere ilag for alltid. «Sammen er vi dynamitt», sitat anonym person i gruppa.

Bønneemner:
- At vi må bestå franskeksamen
- Gateguttane som lenge har vore borte fra sentera
- Misjonærane i Senegal  
- Språk x2
- At Senegal som land må opne augene for dei utruleg mange smågutane som lever på gata



På tur med barna fra døveskulen

Gymtime på skulen

Vi har kjøpt oss kart over Dakar. «Her bur vi», seier Linda Elise Breiteig Bakke (19 1/2)

Surfing i STORE bølger

Bollebaking og hårfarging

I tilegg til at det no er eit nytt år er det mykje anna nytt som skjer i Senegal for tida.

Vi har no fått oss ny leilighet; det vil sei at vi ikkje lenger bur to og to i vertsfamiliar, men bur no samla alle fire. Dette betyr nye utfordringar for team Senegal; matinnkjøp, matlaging, husvask og gassovn. Klesvask er vi derimot så heldige at andre gjer for oss.

Rett før jul byrja vi i ny jobb på ein skule for døve barn. Foreløpig har vi ikkje så mange oppgaver i jobben og det blir spennande å sjå kva oppgåver vi kan få sidan vi verken kan fransk eller tegnspråk.  Apropos døve; vi er tonedøve og fekk i oppgåve å synge på julegudstjenesta i kyrkja. Vi vil helst ikkje snakke om korleis det gjekk, men det positive med hendinga er at dersom vi har ein dårleg dag, så har vi noko svært morosamt å sjå tilbake på. Til denne julegudstjenesta hadde vi og skaffa oss nye skreddersydde kjolar. At vi kvite hadde skaffa oss afrikanske kjolar var populært og folk stod i kø for å ta bilde med og av oss.  

Vi har også vore på ein ny ferie. Denne gongen gjekk turen til turiststaden Saly. Der kosa vi oss med strand, sol, basseng og safari. Vi fekk også leika litt apekattar då vi besøkte Acrobaobab-parken. Der fekk vi på oss klatreutstyr og slengte oss frå tre til tre. På nyttårsafta hadde vi ein rolig dag ved bassenget før vi på kvelden tok på oss finstasen og såg vakkert fyrverkeri på stranda. 

Vi har også besøkt Ile de Goreé heile to gongar sidan forige blogginnlegg. Det er ei øy som er rett utanfor Dakar og det var der dei afrikanske slavane i si tid blei "oppbevart" før dei blei frakta til Amerika og Europa.
 

Linda Elise har for tida vondt i haudebotnen og gruar seg til ferien er over, men ellers så har ho det veldig bra.

Cecilie saknar familie og vennar, men har det vedig bra.

Liv Andrea har latterkrampe. Og hva er det? Jo, det er bra. 

Jeanett har det toppers. Saknar gamlejobben, men gledar seg til trommekurs og surfing.

Bønemner:

- At vi skal finne oss til rette i den nye jobben.

- Språk (fransk og tegnspråk).

- At vi skal fortsette å trivs med å bu i lag. 

- Misjonærane i Senegal.

Humorpunkt: 

Vi betalte 3,50 for å komme inn i en dyrepark. Blide og fornøyde over å ha fått en så billig fornøyelse tuslet vi rundt med ett smil om munnen og en latter i halsen. Vi lo visst litt mer enn hva apen hadde foretrukket og han ble meget sur da han misforstod og trodde vi lo av han. Apen var en handlingens ape og begynte å kaste diverse saker og ting før han avsluttet med å helle en hel flaske vann over oss. Det var en trivelig og våt opplevelse. 

Dette er ikke den sure apen, men det er en ape. 

Lille julaften i nye Senegalesiske kjoler.

Det skal sies at de stygge/rare antrekkene ikke var planlagt. Da vi så opp og rundt oss, la vi plutselig merke til hvor rare alle så ut. (Linda er rar fra livet og ned)

Her tilbrakte vi mesteparten av tiden i ferieuken vår i Saly

Majestetisk, praktfull og elegant.

Jeanett og Cecilie klare for action

Linda i toppen av ett tre

Liva med en kar som var kanongira på å gifte seg med henne 

Soler oss i rakettglansen 

Vi beklager dårlig blogging i det siste, vårt nyttårsforsett er å igjen komme på topplista på gus.no. Vi vil med denne sangen ønske alle våre lesarar ei god jul og eit godt nytt år!

Awimbohwe, nå er det jul igjen
Vi er på safari og bader i badebasseng
Awimbohwe bli med å syng min venn
For her er Liva, Linda, Cecci, Jea
Store rumper og moskéa

Hei, tomtegubbe badering
Vi spiser is og digg, o let me hear you sing
Hei hå, det er vel ingen som har sagt at palmer ikke passer inn med jul

Kokosnøtt, kokosnøtt over strand og hav
Hør på nøttens muntre klang, når nøtten faller ned. Klokk
Se på den, se på den
Når den deler seg
Deilig saft som renner ut
Drikk den i en fei

Til vanlig har vi ribbe og bakken full av is
Nå har vi bikini og spiser bare ris
Kokosnøtt, kokosnøtt over strand og hav
Hør på nøttens muntre klang, når nøtten faller ned

Jeg så Jea vise knærne jeg
Tenk om mentor hadde kommet inn
Vi er på ferie
Sender en hilsen hjem til Britt
Da knærne under buksa plutselig hoppet fritt

Og selv om jeg savner mamma'n min
Må jeg si at jula, den er fin
Og vi har rosa myggnetting, o come on lets hear you sing

God jul frå oss i SENE-GAL

NÅ ER DET JUL- IGJEN!