Nå er vi tilbake i Norge, og sitter igjen med mange ulike erfaringer og opplevelser. Vi har hatt det helt fantastisk og er veldig glad og takknemlig for det vi har lært og kunnet bidra med. Vi har blitt tatt veldig godt vare på både av vertsfamilie og spesielt de minste guttene på senteret. Vi har fått et nært vennskap med flere og har hatt det veldig godt sammen. Vi ankom Norge den 25. februar, 3 uker før planen. Det har helt klart vært veldig synd å reise tilbake tidligere, men vi alle på teamet er enige om at det var den riktige avgjørelsen. Vi er fornøyde med det vi har opplevd og gjort, og det var derfor ingen krise for oss.

Jeg personlig er veldig glad for at det ble Senegal, og ikke et annet land. Spesielt nå siden jeg har hørt en del om opplegget til de andre teamene, forstår jeg hvor heldig jeg har vært at det ble akkurat Senegal. Arbeidsoppgavene var helt topp. Vi gjorde akkurat det som gjorde at jeg gledet meg hver dag til å gå på jobb. Vi hadde sterke relasjoner til mange av guttene, som også gjorde det ekstra vondt og vanskelig for oss å dra fra dem. 

En liten oppdatering av noe av det kjekke vi har opplevd:

Jobb:

- leker og spill

- praktiske oppgaver som sykestue og tegning

- masse kos med de miste

- cellegrupper

- kveldskino

Fritid/ferie:

• safari
• strand 
• jetski
• accro baobab, klatring og hopping i baobabtrær
• ridning langs stranden
• n’ice cream og times cafè
• vært innom landsbyen
• besøkt familien til Clement, en vi jobbet med
• kamelridning
• handlet på flere markeder
• besøkt andre etappe og laget te
• trommekurs

Vi har det fortsatt veldig fint i Senegal, men den politiske situasjonen er litt spent. Vi håper inderlig at vi kan være i Senegal hele oppholdet og ikke reise hjem til Norge tidligere. Vi bor et stykke unna sentrum, og det er dermed ganske trygt der vi bor. Det eneste er at vi må være innestengt i huset for en periode under urolighetene, men satser på at vi klarer oss godt.

For noen dager siden besøkte vi den rosa sjøen, som virkelig er rosa, den eneste plassen på jord. Det er faktisk en plante som gjør at vannet blir den fargen. Vi fikk også muligheten til å ri på kameler, noe som var helt topp! I går var vi på en forestilling i Dakar Academy, den amerikanske privatskolen hvor de fleste misjonærbarn går. Det var hovedsakelig avgangselevene som opprådde, og det var en veldig kjekk og hyggelig aften. Samtidig uvant med å se så mange hvite mennesker på et sted. Vi var også på trommekurs i går, og syntes det var veldig kjekt.

Det har blitt en tradisjon at vi alltid møter guttene, spesielt de minste på senteret, på stranden etter kirken. Det har alltid vært en stor glede, både for oss og for dem. Men de siste gangene, og spesielt sist gang, utviklet det hele seg ganske negativt. For vi har blitt veldig godt kjent med noen av guttene, så godt at noen blir sinte på oss når de ikke får viljen sin. Sist gang førte dette til en veldig uhyggelig stund. Vi tar det som et komplement at guttene føler seg så trygge på oss og at de tørr å være seg selv. Vi vet generelt sett at mennesker som oftest tørr å krangle med dem de kjenner godt. Guttene krangler bare med oss, ikke med de andre voksne som jobber på senteret. Men vi vet også at det ikke kan fortsette slik, for det ble skikkelig dårlig stemning på stranden sist gang. Sist bibel - og bønnegruppe, var det en gutt som ville skrive i notatblokken min under andakten. Jeg sa pent nei. Gutten var sint på meg i hele to dager p.g.a. dette. Det er bare ett eksempel av et uendelig antall. Vi har nå gitt beskjed om dette til dem vi bor hos og de vil ta det opp. Men vi har det ellers veldig godt sammen og det er flott at vi kan være så mye sammen.

Bønneemner:

• at vi kan være i Senegal hele oppholdet og at urolighetene ikke blir for store.
• at ikke flere barn blir ofret. (siden animisme er en dominerende religion, har Marbouter sagt at mennesker må ofres nå i denne politiske situasjonen for at det skal bli fred. Flere har blitt drept på en rituell måte og skåret i flere biter, og håper inderlig at det ikke blir et større antall)
• at senteret vil få økonomisk støtte og kunne fortsette. (slik situasjonen er nå, kan senteret bare fortsette noen måneder til) 

Hvordan hver enkelt har det:

• Maria: Har det fint. Tiden går litt for fort nå på slutten.
• Annbjørg: Har det fint, og nyter dagene.
• Sara Louise: Har det fint. Er glad for det enorme jeg har lært og opplevd.

Noen av de minste guttene på senteret er særlig flinke til å herme etter oss når vi snakker norsk. Her om dagen kom Ibrahima plutselig bort til meg og sa: "du spiser ceebu jen (nasjonalretten i Senegal)!". Moro. Ellers er det en stund siden de lærte seg å si "chera bagghera - ingenting tingeling", og det har vi også mye gøy med. Det nye testamentet er oversatt til wolof, og det er ikke sjeldent at noen vil ha oss til å lese for dem. Det er jo verdt et forsøk, men jeg er ikke helt sikker på hvor mye de egentlig forstår av det vi sier. Når x-er leses kh (som i alachem i hevenu shalom alachem), c-er som kj-lyden (slik den lyder på Karmøy-Haugesund-Ølen-dialekt) og ë-er som ø, er det mye og passe på for en nordmann.

Appropos nordmenn: for en uke siden var vi på stranden, og da hendte det noe merkelig. Vi satt og snakket og ante fred og ingen fare, så kommer det en mann/gutt mot oss. Det er jo etter hvert ikke blitt så uvanlig at det kommer senegalesiske gutter og vil snakke med oss, men denne gutten var hvit. Han bøyer seg ned under stråtaket og sier: "er dere på ferie, eller?" HJELP! Han snakker norsk! Etter tre måneder nesten uten fysisk kontakt med andre nordmenn, var det ikke rart Annbjørg ble litt redd. men vi fant raskt fram de rette ordene og fikk vite at han het Erlend og var i Senegal i to måneder for å surfe og lære språk.

I dag ble jeg nesten ordentlig irritert for nesten første gang mens jeg har vært her. Jeg pleier å sitte utenfor huset og vente på guttene fra andre etappe hver tirsdag og torsdag, for å gå sammen til senteret, der vi spiller fotball disse morgenene. Vi hadde avtalt å møtes halv ni, som vanlig, men da jeg hadde sittet der i nesten en time og de fremdeles ikke hadde kommet, gikk jeg alene. Og da jeg kom fram, fikk jeg vite at de allerede hadde dratt til fotballbanen! Jeg gikk dit, og der var de i full gang med en kamp mellom senterguttene og noen andre gutter fra gaten. Clement, som har ansvar for fotballen, sa at de hadde dratt halv åtte akkurat i dag, for å arrangere kampen. Hvorfor var det ingen som sa fra til meg?

Nå som vi har bodd her i Senegal i omtrent tre måneder, har vi blitt ganske kjent med kulturen og er kommet mer på innsiden. Noe er likt med kulturen i Norge, men mye er annerledes. En del ting er positivt, men en god del er ikke fullt så positivt for å si det mildt. På hver teamsamling vi har med mentoren vår, får vi alltid vite mye nytt om verdier og normer i kulturen. Etter teamsamlingen i går kveld, ble jeg virkelig klar over hvor mye av verdiene som krasjer med hverandre, og fikk et stort behov for å dele noen av dem:

En stor del av kulturen er at en stoler mye på hverandre. Som jeg har nevnt før, ble jeg positivt overrakset første gang jeg så at folk stoler så mye på hverandre når det gjelder å få penger tilbake, når selgerne ikke har det konkret beløpet til å gi tilbake. Da springer de fort til noen for å veksle, selv om de alt har gitt varen til kunden og når kunden ikke har gitt fra seg noen penger enda. Jeg ble helt satt ut da vi var på stranden for noen dager siden, der en mann solgte oss noe, men måtte gå for å veksle med noen, og forlot alt han hadde. Han gikk bort fra vårt åsyn, for så å veksle. Det var snakk om en hel bagg full av suvenirsaker han forlot, i tillegg til at han hadde utstilt mange av tingene. Helt utrolig! Senegalesere ser på seg selv på som en stor familie, er veldig hjelpsomme og deler mye med hverandre. Alle hjelper og deler med alle, uansett om en kjenner hverandre eller ikke. For noen dager siden, møtte Vildene, en vi bor hos, på noen talibègutter som tigget. De hadde brød i hånden som de hadde fått av noen. Talibègutter er noen av de fattigste i Senegal og har omtrent ingenting. Familien til disse guttene har ikke råd til å betale for koranundervisningen, så guttene tigger for Marabouten som sender dem ut for å tigge. Vildene sa til guttene: Jeg er så sulten, bare for å se hvordan de reagerer. Den ene gutten sa: Du kan få brødet mitt hvis du vil. Vildene svarte: Men skal ikke du ha noe å spise? Gutten sa: Men jeg har noen mandariner her som jeg kan spise!!!!!! Det er visst lettere å gi når en har lite, enn når en har mye. Jeg ble også veldig overrakset da jeg en gang gav en tyggis i kirken til en av guttene fra senteret. Det var ingen av de andre guttene som så at han fikk, men likevel delte han tyggisen, og gav den andre halvdelen til en gutt som satt rett foran ham. Jeg ble fullstendig overrasket. Kontrasten er så stor fra Norge, at det ikke er ord for det.

Men så kommer det store…….. Denne delen av kulturen høres jo veldig flott ut, og denne delen er virkelig flott. Men stjeling er noe av det mest vesentlige i kulturen. Barn blir vokst opp med stjeling fra de er små, og lærer som regel ikke at det er noe galt med det. Mange senegalesere forstår det ikke en gang når en forteller at det er galt å stjele, selv om det faktisk står i loven. Nesten alle stjeler, så her brytes det kraftig med prinsippet med å dele med hverandre og stole på at folk ikke stjeler. Dette er et krasj jeg ikke helt forstår meg på. Jeg blir heller ikke helt klok på hva folk egentlig synes om hvite og kristne her. Det er mange menn som gang på gang prøver å få et napp på en av oss jenter. Jeg har helt klart forstått at mange menn bare tenker på penger og sex når de vil ha en hvit jente. Men dette krasjer voldsomt med religionen deres islam. Og i tillegg, hvordan kan de ha lyst på en hvit jente, når hun garantert ikke er en muslim? Og dessuten, sist sommer ble syv evangeliske kirker brent ned her i Dakar av tusenvis av muslimske menn, for å få stopp av vekst av kristendommen og slutt på gudstjenester. Mange ble brent opp og hardt såret, fordi mennene stod klare for å angripe i ring rundt kirkene mens folkene prøvde å rømme fra flammene. Ja, hva skal en egentlig tenke om dette?

Sist lørdag var vi på besøk på Île de Gorée sammen med Vildene og Jérôme. Dette er en øy som er kjent for å være det siste stoppestedet for slavene før de ble sendt til Amerika før i tiden. Vi fikk se hvordan slavene bodde og hvor de gikk da de satte sine siste ben på afrikansk jord. Det sies at det i tidligere tider var mye haier utenfor Dakar (noe det ikke er nå), fordi syke eller av annen grunn arbeidsuføre slaver ble kastet på havet ut fra Gorée-øya.

Denne uken har vi hatt full jobb-uke, og Maria hadde andakt på mandag og Sara Louise på fredag. Vi har også begynt å ha litt ansvar på sykestua, og jeg hadde min første uke der med plastring rensing av sår i dag. På mandag hadde vi en veldig koselig teamsamling på Time's kafé inne i byen, og dette gjentas gjerne. På torsdag og fredag var vi på marked og kjøpte gaver til de hjemme - vi har fått høre at det er lurt å være tidlig ute i tilfelle det blir opptøyer under valget og vi må reise til et annet land.

På fredag var vi også på postkontoret for å prøve å få postet brevene våre, men dette var som vanlig stengt. Jeg tror statistikken på postkontorbesøk viser 5 besøk, der ett ikke var bomtur. Vi får vel spørre om Jérôme kan ta med brevene neste gang han skal hente posten.

Maria: jeg har det veldig bra, trives med jobben og er glad for alle øyeblikkene vi får her. Takknemlig for at jeg har det så utrolig bra.

-De andre to er helt enige- =)

Bønneemner:

• Vær veldig gjerne med å be for valget i Senegal. Det er varslet om flere demonstrasjoner fra og med i morgen, men med Guds hjelp så går alt bra og ingen blir skadet eller drept.
• Be for guttene, om at Gud må fortsette å virke i livene deres og at de må få kjenne på hans store kjærlighet.

Etter en lang dag hvor vi har møtt mange smilende og vennlige mennesker er vi nå slitne tilbake i West Foire, Dakar. Vi har smakt to nye senegalesiske retter, en litt for sterk for meg og en annen sitter jeg fremdeles å lurer på ingrediensene i, men veldig gøy å bli tatt så godt i mot. De ble to retter, fordi to familier gjerne ville lage mat til oss. Vi fikk også lært fra oss noen norske ord og steninger til lattermidle og engasjerte senegalesere. Dagen ble avsluttet hos en tredje familie (eller vennegjeng, det er ikke helt lett å holde orden i alt og alle er velkommen hos alle) hvor vi ble servert senegalesisk te som kokes og servers tre ganger. Denne teen er den beste teen jeg har drukket, og jeg har tenkt å lære meg å koke den!

Ellers kan dere være med å be for valget i Senegal. Be om at det ikke må bli opprør og farlige omstendigheter her nede. 

 Eit lite innblikk i korleis leilegheita vår ser ut.

Og Sigbjørn, om du trur du har bra utsikt. Sjekk ut vår!

- THE Senegal - Team